Thursday, September 30, 2010

Jeudi/torsdag 30.09.2010

Gris ce matin. Je mets donc un pantalon et un gilet … et reviens vite me changer. Même quand il fait gris il ne fait pas froid, 22-23 degrés (et qui en paraissent plus). Le soleil revient vite.
Cours de portugais. J’apprends beaucoup de choses sur le Portugal et sur les Azores. Je raconte notre voyage en bateau de cet été. Margarida a de la patience pour corriger mes nombreuses fautes. Je mélange le portugais et l’espagnol. Mais on passe un bon moment ensemble.
On va se baigner, Jens et moi. Pendant qu’on est dans l’eau on entend une sirène de bateau: ”Hellenic Wind” quitte Ponta Delgada pour la dernière fois et retourne en Grèce. On le voit sortir du port.
Il se met à pleuvoir quand on est presque arrivé à la maison. On court les derniers 100 mètres. Pas question de diner dehors. Jens change les meubles de place dans la cuisine: il tourne la table, change un banc contre une chaise et le banc retiré va servir de table basse dans la salle. C’est plus stable: quand Jens mettait ses pieds sur la table basse qu’il y avait, elle grinçait et gémissait. Le banc est bien plus solide.
Puis nous nous installons et dégustons notre lapin aux pruneaux qui a mijoté pendant qu’on allait se baigner. Cela fait plusieurs décennies que je n’en ai pas fait. On ne mange pas de lapin en Norvège.
Je mets une photo d’un légume qui pousse dans le jardin. La plante est une plante grimpante qui couvre un mur mais je pense qu’elle est d’habitude rampante. A Mexico, ça s’appelait « chayote ». Un petit tour sur Wikipedia et maintenant je sais que c’est le même nom en Français et que le nom latin est Sechium Edule.

Torsdag 30. september

Litt grått i morges. Jeg tar på meg bukser og en liten genser … og kom tilbake i fullfart for å skifte. Selv når der er grått er det ikke kaldt, 22-23 grader (og som virker varmere enn 22-23 grader i Norge). Så kommer solen igjen.
Portugisisk kurs. Jeg lærer mye om Portugal og Azorerne. Jeg forteller om våre båttur på en blanding av portugisik og spansk. Margarida er tålmodig med mine mange feil. Vi har det veldig kjekt sammen.
Når Jens kommer hjem går vi og bader. Mens vi er i vannet hører vi en skipssirene: det er ”Hellenic Wind” som forlater Ponda Delgada for siste gang. Den reiser nå til Hellas. Vi ser den når den seiler ut av havnen.
Det begynner å regne når vi er på veien hjem. Vi løper de siste 100 meter.
Vi må spise inne. Jens flytter møblene på kjøkkenet: han snur bordet, bytter en benk met en stol. Denne benken blir oppgradert til salongbord i stuen. Det er en god ide. Hver gang Jens tok opp føttene sine på det lille salongbord som var her, knirket det så mye at jeg var redd for dets eksistens! Nå, med en solid benk, kan han ta opp føttene så mye han vil.
Så koser vi oss med en kanin med svisker som har ”mijoté” mens vi badet. Det er flere tiår siden jeg har lagd den. Det er godt.
Jeg tar med et bilde av en grønnsak som vokser i hagen. Planten klatrer på en vegg men jeg tror at den  vanligvis kryper. I Mexico het den ”chayote”. En liten tur på Wikipedia og nå vet jeg det latinske navn: Sechium Edule.



Une chaise et un banc
En stol og en benk


Le banc est devenu table de salon
Benken er blitt salongbord


Chayote
Sechium Edule


Chayote
Sechium Edule


Trottoir
Fortau






Wednesday, September 29, 2010

Mercredi/onsdag 29.09.2010

En allant faire les courses ce matin, j’ai encore vu une camionnette bloquée dans le même virage que l’autre fois. Mais cette fois j’avais mon appareil photo. Et le chauffeur n’était pas si passif: il est descendu et avec l’aide de deux autres hommes il a soulevé la barrière qui protège les piétons. Avec qq manoeuvres il a réussi à passer, est revenu remettre la barrière en place et est parti.
São Miguel, au XIX ème, était un grand producteurs d’oranges qui étaient exportées vers l’Angleterre. Les bateaux arrivaient d’Angleterre, ancraient au large et le chargement des oranges se faisait a l’aide de barques. Il était très important de guetter les navires qui arrivaient et les grandes et belles maisons des producteurs d’oranges ont une espèce de tour d’observation sur le toit. De nombreuses familles anglaises sont venues s’installer ici à cette époque et ont fait fortune. Puis les orangers ont eu une maladie et le commerce s’est arrêté. J’ai lu qu’en 1854, 60 millions d’oranges et 15 milliond de citrons ont été exportés vers Londres par 70 navires.
Je suis allée déjeuner avec Jens et une étudiante, Dina, au petit restaurant près de l’Université. Buffet varié et bon pour 6 €. Mais les desserts sont si bons  (et non inclus) que l’on se laisse tenté. Dina est chatain clair et a les yeux bleus. Elle est de Faial, une autre ile. Ses ancêtres étaient des Flandres, venus très tôt aux Azores.
Quand on est sorti du restaurant il pleuvait. On a attendu un peu mais il a fallu y aller. Jens et Dina, qui retournaient à l’Université, avaient un parapluie mais pas moi qui partais dans l’autre sens. Mais la pluie n’est pas froide et il s’est arrêté de pleuvoir rapidement.   

Onsdag 29. september

Da jeg gikk for å handle i morges, så jeg igjen en varebil som satt fast i samme sving som første gang. Men denne gangen hadde jeg fotoapparat med. Sjåføren var ikke så hjelpløs som den første. Han kom ut av bilen og med hjelp av to andre menn løftet gjerdet som beskyter fortauet, kjørte litt frem og tilbake og klarte å kjøre videre. Da stoppet han, kom tilbake, tok gjerdet på plass igjen og kjørte vekk.
São Miguel hadde i det XIX århundreded en stor produksjon av appelsiner som var eksportert til England. Skipene ankret foran kysten og appelsinene ble fraktet til dem i små, åpne båter. Det var viktig å se når skipene kom og alle de gamle, flotte hus, som tilhørte appelsindyrkere, hadde et tårn på taket for å observere sjøen. Mange engelske familier kom her og ble rike. Men så ble trærne syke og appelsinhandelen døde ut. Jeg har lest at i 1854, ble 60 milioner appelsiner og 15 milioner sitroner fraktet til London på 70 skip.
Jeg har spiste lunsj med Jens og en student, Dina, på den lille gode restaurant nær Universitetet. God buffé for 6 €. Desserten er ikke inkludert men de har så gode kaker og puddinger at vi ble fristet. Dina har lyst hår og blå øyner. Hun er fra Faial, en anden øy. Hennes forfedre kom fra Flandres til Azorerne veldig tidlig.
Da vi kom ut igjen hadde det begynt å regne. Jens og Dina hadde en paraply og de gikk tilbake til Universitetet. Men jeg gikk andre vei uten paraply. Men regnet er ikke kaldt og det stoppet fort.



La camionnette
Varebilen


La camionnette
Varebilen


Ils remettent la barrière en place
De tar gjerdet på plass igjen


Poste d'observation
Observasjonpost


Poste d'observation
Observasjonpost


Trottoir
Fortau








Tuesday, September 28, 2010

Mardi/tirsdag 28.09.2010

Cours de portugais aujourd’hui.
Margarida, la prof m’a demandé d’écrire une ”rédaction” sur notre séjour à Santa Maria. J’ai fait du mieux que j’ai pu, mais il y a pas mal de fautes.
Elle m’a apporté un article, en portugais, sur la Norvège. Elle me le fait lire, et même moi, j’entends que mon accent … ce n’est pas encore ça.
On parle aussi des Bettencourt! Eh oui, vous avez vos Bettencourt (et on en parle pas mal en ce moment!), mais une autre branche de la famille est venue s’installer très tôt aux Azores (vers 1450) et est une des grandes familles d’ici.
Pas de baignade. Jens rentre tard, il pleuviote. Mais diner dehors quand il s’arrête de pleuvoir.

Tirsdag 28. september

Portugisisk kurs i dag.
Margarida, lærerinnen, hadde spurt meg om å skrive et referat fra Santa Maria turen. Jeg gjorde mitt beste men det var mange feil.
Hun har tatt med seg en artikel om Norge på portugisisk. Jeg må lese den høyt. Selv jeg kan høre at aksenten er ikke helt portugisisk enda.
Vi snakker også om familien Bettencourt. Det er et berømt navn i Frankrike akkurat nå fordi fru Bettencourt er Frankrikes rikeste kvinne (hun eier L’Oréal) og har gitt penger til Nicolas Sarkosys parti. Men en grein av familien Bettencourt utvandret veldig tidlig (1450) til Azorerne og er en av de mektige familier her.
Ingen svømmetur i dag. Jens kommer sent og det regner litt. Men vi spiser ute når det slutter å regne.



Bettencourt


Trottoir
Fortau




Monday, September 27, 2010

Lundi/mandag 27.09.2010

Journée tranquille. Jens part travailler à 9 h 30. Je travaille à rattrapper le blog et à classer les photos.
Je vais aussi à la compagnie d’aviation SATA, compagnie azoréenne, et à la compagnie maritime pour avoir les horaires et les prix. Peut-être qu’on pourrait aller à une autre ile.
Jens rentre et nous allons nous baigner. Puis en rentrant on passe au théâtre: c’est le jour du tourisme aujourd’hui et une dégustation de produits locaux est organisée dans le théâtre. C’est BC-BG, tous les notables sont là, du beau monde. Quelques touristes. Des musiciens jouent de la guitare. La musique locale n’est pas gaie. Pas triste non plus. Assez monotone. Ananas, fromages, pâtes de fruit, confitures, miel et qq plats chauds. Vin locaux aussi. Nous picorons de ci de là. Ce sera notre diner ce soir.

Mandag 27. september

Rolig dag i dag. Jens går kl 9.30 og jeg jobber med å ta opp igjen bloggen. Jeg sorterer også bildene.
Jeg går til SATA som er det lokale flyselskap, og til Atlanticoline det lokale rederiet for å få rutetabeller og satser. Kanskje kan vi besøke en øy til.
Jens kommer hjem og vi går for å bade.
På veien hjem stopper vi på teateret. Det er turismens dag i dag og en smaksprøve av lokale produkter er organisert der. Alle fine folk fra byen er her. Slips og flotte kjoler. Jens er i shorts. Men vi er ikke de eneste turister, noen få andre er her. Noen musiker spiller guitar. Den lokale musikken er ikke glad, ikke trist heller. Litt kjedelig. Annanas, ost, syltetøy, honning og noen få varme retter. Lokale viner også. Vi spiser litt her og litt der, prøver litt vin. Det blir vår middag i dag.


Un escargot sur une feuille de bananier
En sneil på et bananatreblad i hagen


Les musiciens
Musikerer


Fruits
Frukt


Trottoir
Fortau







Sunday, September 26, 2010

Dimanche/søndag 26.09.2010


Aujourd’hui nous allons faire deux balades plus courtes au lieu d’une longue comme hier.
Nous partons vers l’ouest cette fois vers Anjos (nr 2 sur la carte). C’est assez plat sur le plateau, très sec. On voit des vaches, il faut leur donner à manger, l’herbe est trop sèche, mais un seul troupeau de moutons. Puis une grande descente vers Anjos. A l’entrée du village une statue de Christophe Colomb. Il a fait escale ici à son retour d’Amérique en 1493. Nous nous baignons dans la piscine naturelle. C’est construit de telle manière que l’eau de mer remplit le bassin à marée haute. Très agréable. Peu de monde parce qu’il est tôt.
Et il faut remonter la grande descente … Merci les 18 vitesses!
Puis nous repassons près de l’hôtel sans nous arrêter et continuons vers Almagreira comme hier et là allons vers le sud. Encore une grande descente mais cette fois la route est très bonne. Nous arrivons à Praia (nr 6 sur la carte), très belle plage. C’est peu exploité touristiquement, juste un hôtel. Et qui rencontrons nous? Nos amis Jane et Malcolm. Nous échangeons qq mots.
Puis nous nous baignons, les vagues sont assez grandes pour amuser Jens mais pas trop grandes pour me faire peur. Tout le monde est content. Vestiaires, douches, tout gratuit. Déjeuner et montée, en vélo cette fois, mais avec arrêts fréquents à l’ombre. Arrivés en haut, Jens crève, pas lui son vélo! En homme prévoyant il a tout ce qu’il faut pour réparer.
Nous rentrons vers 5 h. Piscine, douche, petite sieste. Nous descendons vers Vila do Porto assez tôt pour voir un peu cette ville de jour, nous ne l’avons vue que de nuit à notre arrivée. C’est tout petit, une rue principale. Nous buvons un coca-cola sur le port en attendant le bateau. Beaucoup de monde. Le bateau arrive, adieux de toutes parts. A Ponta Delgada l’embarquement ressemblait à un embarquement d’avion : il fallait enregistrer les bagages et retirer une carte d’embarquement. Ici c’est beaucoup plus simple : une employée vérifie les billets et c’est tout. Les gens qui ont des bagages les mettent eux-mêmes sur les chariots. Il est 8 h quand le bateau largue les amarres. Et à la sortie du port, il commence à faire demi-tour. Et il tourne et il tourne. On ne comprend rien. Je demande à un jeune homme et il m’explique que c’est le dernier voyage du « Hellenic Wind » et que c’est pour dire adieu à Santa Maria qu’il fait un tour complet sur lui-même en sonnant sa sirène à plein.
Voyage calme, très beau ciel étoilé, on voit les lumières de Sao Miguel très tôt.
Arrivée à Ponta Delgada à 22 h 15. Petit tour en vélo jusqu’à la maison.
Un très, très bon week-end.
PS: Merci à Rolande qui a trouvé le nom de la fleur bicolore, c'est une Lantana Camara.

Søndag 26. september

I dag skal vi sykle to mindre turer i stedet for en lang en som i går.
Først sykler vi mot vest til en landsby som heter Anjos (nr 2 på kartet). Det er ganske flat på platået, veldig tørt. Og de har kuer. Men de må gi dem mat, gresset et helt tørt. Vi ser bare sauer en gang. Lang nedoverbakke til Anjos, en høy statue ønsker oss velkommen: det er Christoffer Colombus, han  stoppet her på sin reise tilbake fra Amerika i 1493.
Vi svømmer i det naturlig badebasseng. Det er bygd slik at det er sjøen som fyller dentopp når det er høyvann. Veldig behagelig. Få mennesker fordi det er tidlig.
Så må vi opp igjen … Takk til de 18 gir!
Vi sykler nesten forbi hotelet uten å stoppe og fortsetter mot Almagreia som i går. Der sykler vi mot sør, mot Praia (nr 6 på kartet). Lang nedoverbakke på en ny vei. I praia hvem trefer vi igjen? Våre venner, Jane og Malclom. Vi prater litt.
Flott strand, bare et hotel. Vi bader. Bølgene er store nok for at Jens kan leke i dem men ikke for store for meg. Alle er fornøyde. Vi kan bytte klær og dusje, alt gratis. Så spiser vi lunsj. Og oppoverbakken igjen. Denne gangen klarer vi den på sykkel men vi må stoppe ofte i skyggen. Når vi er oppe punkterer Jens. Han har alt for å ordne det.
Vi kommer til hotelet kl 5. Litt svømming i bassenget, dusj, en liten lur og så sykler vi ned til Vila do Porto. Vi vil gjerne se byen i dagslys, det var mørkt da vi kom. Det er ikke mye mer enn en landsby, en gate.
Vi tar en cola på havnen mens vi venter på båten. Masse folk. Båten kommer. Mange tar avskjed. I Ponta Delgada var det nesten som å ta et fly: folk måte registere deres bagasjer og ta et boarding pass. Her er det mye mer enkelt. En dame sjekker billettene og folk som har bagasjer tar dem selv på vognene som skal om bord. Båten seiler kl 8.00. Men når den er ute av havnen, begynner den å seile i sirkel mens den tytter med full sirene! Vi forstår ingenting. Jeg spør en ung mann og han forklarer at det er siste reise for ”Hellenic Wind” fra Santa Maria i år. Det er på denne måten at båten sier adjø til øyen.
Rolig reise, flott himmel full av stjerner. Vi ser tidlig lysene fra Sao Miguel.
Vi ankommer Ponta Delgada kl 22. 15. Liten sykkeltur til huset.
En fin, fin helg.
PS: Takk til Rolande som har funnet navnet på den ukjente blomst. Det er en Lantana Camara.



Anjos, Christophe Colomb
Anjos, Christoffer Colombus


Anjos, piscine
Anjos, badebasseng


Anjos


La campagne
Markene


Praia


Arrêt à l'ombre en remontant
Stop i skyggen på vei opp


Crevaison
Punktering


Rue principale, Vila do Porto
Hovedgate, Vila do Porto


Vila do Porto, le port
Vila do Porto, havnen


Hellenic Wind


Adieu
Adjø


Santa Maria de nuit
Santa Maria om natten

Saturday, September 25, 2010

Samedi/lørdag 25.09.2010

Bonne nuit. Petit déjeuner à l’hôtel. Puis on se met en route.
Santa Maria est bien plus petite que São Miguel: 23 km de long sur une dizaine de large.
6000 personnes y vivent. La partie ouest est un plateau assez plat et la partie est est montagneuse.
L’hôtel est à Pedras de São Pedro. Nous partons vers l’est et montons, montons vers Almagreira. Il fait chaud. Heureusement qu’on a des vélos avec pleins de vitesses. Le paysage est très joli. Petits villages dispersés aux maisons blanches. C’est sec et pourtant il y des vaches. La culture du melon est une spécialité ici. Beaucoup de fleurs, des cactus. Nous passons un col et redescendons vers Santa Barbara, village très blanc et fleuri. Puis nous remontons de Santa Barbara, qui est dans une vallée et redescendons vers São Lorenço (nr 7 sur la carte). La descente est si raide qu’il faut faire attention à ce que nos freins ne chauffent pas trop! On s’arrète, on attend un peu et on repart. Jens pense que c’est une descente de 15 %! Et en plus la route est très mauvaise. Et le pire c’est qu’il faudra remonter …
Mais quel endroit! Un tout petit village et des terrasses, des terrasses, plantées de vignes, à flanc de montagne. Pas de port, juste une toute petite digue de qq mètres. Jens veut se baigner, mais les vagues sont trop fortes pour moi. Juste un seul couple sur la digue. Je vois que Jens leur parle et qu’ils conversent facilement ensemble. Je pense que ce sont des Portugais qui parlent bien anglais. Mais en fait ce sont de jeunes Américains. Tous les deux d’origine des Azores, elle de Santa Maria, lui de Terceira, une autre ile. Leurs grands parents d’un coté ont émigré aux Etats Unis. Ils ne parlent pas portugais.
Puis nous allons au seul petit restaurant. Un autre couple, un peu plus agé que nous y déjeune. Ils sont Anglais. Nous bavardons un peu. Nous leur recommendons Santa Barbara. Puis ils s’en vont. Nous nous restaurons bien et nous reposons bien et il faut repartit. Le soleil tape et on monte la grande côte à pieds. Et on repasse par Santa Barbara et là on rencontre encore le couple anglais. On s’arrète, on bavarde un peu. La route que nous prenons pour rentrer est un peu plus longue mais beaucoup moins raide. Elle fait le tour du volcan au lieu de passer par un col. Nous passons à Lagoinhas, vue magnifique sur la côte et la mer. Et nous arrivons à l’hôtel vers 6 h. On est bien fatigué. On a fait 35 km et pas en Hollande!
Mais baignade dans le piscine, douche, une demie heure de sieste et nous repartons pour diner à São Pedro. Et au restaurant, qui retrouvons-nous? Le couple anglais. Nous partageons une table et passons une très agréable soirée. Nous sympathisons très rapidement. Elle, Jane (que son mari appelle Janet) a 74 ans et lui, Malcolm, 79. Ils ne font pas leur age. Ils voyagent seuls, ont loué une voiture et vont aller à Faial, une autre ile (pas en voiture!).
Puis nous rentrons nous coucher et dormons mal! Les moustiques nous embètent.
Mais quelle belle journée.

Lørdag 25. september.

God natt, frokost på hotelet og så starter vi vår sykkeltur.
Santa Maria er mye mindre enn São Miguel, 23 km lang og ca 10 km bred. 6000 personer bor her. Vestsiden er et høyt platå og østside er fjell. Det er tørt og likevel har de kuer.
Vi kjører mot øst mot Almagreira, og veien går opp og opp, det er bra at vi har mange gear. Det er varmt.  Flott landskap, små landbyer med hvite hus. Folk dyrker meloner her.
Mange blomster og kaktus. Vi sykler over fjellet og ned igjen til en landsby som heter Santa Barbara. Veldig fin landsby. Så sykler vi opp igjen fordi Santa Barbara ligger i en dal og begynner dan lange nedoverbakken mot São Lorenço (nr 7 på kartet). Det er så bratt at bremsenee blir veldig varme. Vi må stoppe av og til og vente litt. Og veien er i dårlig stand. Og jeg tenker at vi må opp igjen etterpå! Jens tror at bakken er
på 15 %. 
Men for en plass! En liten landsby og mange, mange terasser opp fjellet, dyrket med vindruer. Ingen havn, bare en liten molo på noen få meter. Jens har lyst til å bade men ikke jeg, bølgene er for store. På moloen begynner han å snakke med et ungt ektepar. De prater og prater og jeg synes at de er flinke til å snakke engelsk. Ikke rart: de er amerikaner. Deres bestforeldrene, til både ham og henne, hadde utvandret, begge fra Azorerne, en fra Santa Maria den andre fra Terceira (en andre øy). De snakker ikke portugisisk.
Så går vi til den eneste restaurant. Et ekepar, litt eldre enn os, spiser der. De er fra England og vi snakker litt sammen. Vi anbefaler Santa Barbara. De går før oss. Vi spiser godt, hviler godt og starter igjen. Vi går opp, det er helt umulig å sykle. Solen er sterk. Vi sykler gjennom Santa Barbara en gang til og treffer de to engelske. Vi snaker litt sammen igjen.
Vi tar en vei for å komme tilbake som er litt lengre men ikke så bratt. Den går rundt volkanen. Vi stopper ved Lagoinhas hvor utsikten er fantastisk over kysten og sjøen. Vi ankommer hotelet ca kl 6, godt trøtte. Vi har syklet 35 km, og det er ikke Holland her.
Vi svømmer litt  svømmebassenget, dusjer, hviler litt og er klare til å sykle til en restaurant i São Pedro. Og hvem treffer vi igjen? De engelske. Vi deler et bord. Hun, Jane (som hennes mann kaller Janet) er 74 år og han, Malcolm, er 79. De ser mye yngre ut enn deres alder. Vi koser oss sammen, de er veldig sympatiske. De reiser på egen hånd, har leiet en bil. De skal til en øy til, Faial (ikke med bil).
Vi kommer hjem sent, og sover dårlig: myggene plager oss.
Men for en fin dag.



Santa Maria


Santa Maria


Santa Maria


Santa Barbara


Descente
Nedoverbakke


Sao Lorenco


Les jeunes Américains
De unge Amerikaner


Jens


Sao Lorenco


Jeannette, Jane, Malcolm, Jens

   










Friday, September 24, 2010

Vendredi/fredag 24.09.2010

Je suis donc allée acheter des lumières pour les vélos. Il n’y en avait que deux qui marchaient, heureusement une blanche et une rouge. J’ai la blanche et je roule devant et Jens a la rouge et roule derrière.
Jens rentre à 5 h et nous faisons  nos (légers) bagages. Puis nous descendons vers le port. Pendant que nous attendons, un monsieur nous aborde. C’est le mari de Margarida, notre propriétaire. Il nous a dessiné un plan pour trouver l’hôtel à Santa Maria. C’est gentil.
Le bateau arrive à 7 h et en une demie heure est prêt à repartir. Il s’appelle le « Hellenic Wind », c’est un bateau grec loué ici. Il va très vite : 80 km en 2 h 15, c’est rapide pour un bateau. Très peu de touristes. Peu de monde.
Très beau coucher de soleil, le ciel est tout rouge. Red sky at night, sailors delight … (voir le blog précédent).
Nous restons sur le pont jusqu’à la nuit. Puis rentrons et mangeons un sandwich.
Arrivons à Vila do Porto, la « capitale » et unique port de Santa Maria. Il est 10 h. La route est raide tout de suite. On monte, on monte. Il a certainement plu, tout est mouillé. Mais maintenant, la nuit est belle. On arrive à l’Hôtel, les derniers bien sûr des voyageurs venus par le ferry. Grand hôtel mais presque vide.
Puis au lit.

Fredag 24. september

Jeg har kjøpt lys til syklene. Bare to virker, heldigvis et hvit og et rødt. Jeg får det hvite og skal være foran og Jens får det røde og blir bak.
Jens kommer hjem kl 5, vi pakker vår bagasje og sykler ned til havnen. Mens vi venter der, kommer en mann til oss. Det er mannen til Margarida, vår eier. Han har tegnet en plan for å hjelpe oss til å finne hotelet på Santa Maria. Det var snilt gjort.
Båten ankommer kl 6.30 og blir klar til å seile igjen ettter en halv time. Den heter ”Hellenic Wind” og er gresk, men leiet ut her. Den er en hurtig båt, seiler 57 sjømil i 2 t og 15 mn. Få turister. Båten er ikke full.
Flott solnedgang, himmelen er helt rød, ”Red sky at night, sailors delight …” (se båttur bloggen!). Vi blir på dekk til det blir helt mørkt. Så går vi inn og spiser litt.
Vi ankommer kl 10.00 Vila do Porto, ”hovedstad” og eneste havn på Santa Maria. Veien er bratt med en gang. Vi sykler opp og opp og ankommer hotelet uten problem, de siste selvfølgelig fra fergen. Vi ser at det har regnet før, alt er vått. Men nå er det en fin natt igjen. Stort hotel, lite folk.
Så til køys.



Hellenic Wind


Hellenic Wind


Jens


Ponta Delgada



Sao Miguel


Trottoir
Fortau



Thursday, September 23, 2010

Jeudi/torsdag 23.09.2010



J’ai pris encore un minibus aujourd’hui, cette fois la ligne B. La première fois c’était la ligne C. Le bus de la ligne B passe juste devant la maison. Je l’ai pris au centre, c'est-à-dire qu’à pied j’aurais mis 10 mn. En bus j’en ai mis au moins 20. Il fait des tours et des détours. Cette fois la ventilation marchait et il ne faisait pas si chaud. Je suis passée par des quartiers que je ne connaissais pas. Bonne façon de visiter la ville. Et bon marché : 30 centimes.
Demain nous prenons le bateau pour Santa Maria. Je suis allée chercher ce matin une carte de cette ile au bureau du tourisme. Et quand on a regardé la carte avec Jens on s’est aperçu que l’hôtel où nous sommes est à plusieurs km du port où le bateau arrive. Et nous avons les vélos. Donc on ne peut pas prendre un taxi. Et il fera nuit. Demain je vais essayer de trouver des lumières pour les vélos. S’il ne pleut pas on le fera en vélo.
Baignade rapide, temps très menaçant. Mais pas de pluie et on a encore diné dehors, avec une petite laine.

Torsdag 23. september

Jeg tok igjen en minibuss i dag. Denne gangen linjen B. Første gang hadde jeg tatt linjen C. Linjen B kjører rett forbi huset. Jeg tok den i sentrum, dvs at det tar 10 mn å gå hjem. Men med bussen brukte jeg 20 mn minst. Bussen kjører mange omveier. Denne gangen virket ventilasjon og det var ikke så varmt. Jeg besøkte områder i byen som jeg ikke kjente. Fin måte å  bli kjent med byen og billig, 30 cents (ca 3 kr).
I morgen tar vi båten til øyen Santa Maria. Jeg har vært til turistinform for å få et kart. Og da vi så på det med Jens oppdaget vi at hotelet ligger flere km fra havnen. Vi har sykkler med, da kan vi ikke ta en drosje. Og det blir mørkt. I morgen skal jeg prøve å finne sykkel-lys. Hvis det ikke regner så skal vi sykle.
Rask svømmetur i dag. Himmelen var helt mørk. Men vi fikk ikke regn og vi spiste middag ute igjen, med en liten genser på.



Le patio de la grande maison
"Patioen"


Patio


Le jardin, nous sommes tout au fond
Hagen, vi bor rett frem


Trottoir
Fortau

Wednesday, September 22, 2010

Mercredi/onsdag 22.09.2010

Je suis retournée ce matin à l’hôtel loin en ville pour acheter les billets. Cette fois ça marche.  Mais il faut aller à un autre bureau pour acheter les billets pour les vélos. Et bien sûr, ce bureau est fermé, c’est l’heure du déjeuner…
J'y retournel’après-midi et tout est en ordre. On a tous les billets nécessaires.
Il fait très beau et j’achète un beau bouquet de fleurs.
Nous nous baignons quand Jens rentre. La mer est toujours agréable, à peu près 22 degrés.
Puis Jens ramasses des tangérines dans le jardin pour faire des confitures.


Onsdag 22. september

Jeg gikk tilbake til hotelet for å kjøpe billettene til Santa Maria. Denne gangen går det bra.
Men jeg må gå i et annet kontor for å kjøpe billettene til syklene. Og dette kontoret er stengt,
det er lunsjpause …
Jeg går igjen etter lunsj og nå er alt i orden. Vi har alle billettene vi trenger.
Det er veldig fint vær og jeg kjøper en fin bukket.
Vi går og bader når Jens kommer hjem. Vannet er behagelig, ca 22 grader.
Så plukker Jens tangeriner som har falt ned i hagen for å lage syltetøy.


Un beau bâtiment
En fin bygning


Une vieille maison
Et gamelt hus


Contraste
Kontrast


Le bouquet
Bukketen


Trottoir
Fortau