Saturday, October 2, 2010

Samedi/lørdag 2.10.2010

A dix heures, Ruben et son amie Anna sont venus nous chercher pour faire une balade à pieds ensemble. Il faisait gris et la pluie menaçait. Jens a conduit la voiture de Ruben qui a perdu son permis pour un mois pour une histoire de renouvellement tardif d’assurances. Nous avons stationnée la voiture et … il s’est mis à pleuvoir des cordes. On a attendu un peu mais comme ça ne se calmait pas on a commencé à marcher quand même. C’est drôle d’être en ciré en haut et en pantacourt et sandales en bas. Le chemin part de Relva, le village où nous étions allés en vélo il y a deux semaines, vers l’aéroport et descend vers la mer. Pluie battante, chemin très raide mais les parties les plus raides sont cimentées. Le ciment est « truffé » de pierres rondes qui dépassent à peine de la surface. C’est très efficaces comme antidérapant. Arrivés à une fourche, nous prenons à gauche, vers la mer. En bas du sentier, quelques petites maisons très pauvres, de la vigne. Mais une place de repos fleurie, avec table et bancs, toilettes et même douche extérieure. Nous remontons et continuons sur le chemin en haut, parallèle à la mer, (vers l’ouest). Passant devant une petite maison, le propriétaire nous invite à nous abriter. Il explique à Ruben et Anna que c’est lui qui a aménagé l’aire de repos et qu’il habite habituellement là-bas. Mais qu’il a du venir à cet autre hameau parce que sa maison est menacée par un éboulement de terrain. Il nous offre de la bière et avec nos cacahouètes nous avons un bon apéritif. Maison très primitive, deux pièces, sombre. Une marmite mijote sur le feu dans la cheminée. Manuel, c’est son nom, est très sympa. Il me dit « bonjour madame » quand il apprend que je suis française. Il nous montre sa cave où il a une presse à raisins. Puis nous repartons, la pluie s’est calmée. Un âne est devant la porte. Et nous continuons devant plusieurs petites maisons du même genre. La plupart sont utilisées comme maisons de vacances maintenant. Et nous arrivons à la fin du chemin, c’est un cul de sac. Et il faut remonter …  En marchant lentement et régulièrement, ça va.
Retour à la voiture et déjeuner dans un restaurant dans un village. Ruben nous raconte que c’est un restaurant fréquenté surtout par les paysans du coin. Nourriture très traditionnelle : boudin, ragout, poisson, viande grillées, riz, pommes de terre. Très copieux et très bon. Et comme nous avons fait notre dose d’exercice aujourd’hui, nous mangeons avec bonne conscience.
Rentrés, on s’aperçoit qu’on a pleins de toutes petites graines sur les jambes. C’est la première fois que je vois des graines qui s’accrochent sur la peau. Elles sont minuscules et on ne les sent pas.

Lørdag 2. september

Ruben og Anna, hans vennine henter oss kl. 10.00. Vi skal på tur sammen. Jens kjører Rubens bil: han har mistet kjørekort i en måned fordi han var litt sein for å betale forsikringen. Vi parkerer bilen og  det begynner å pøse ned. Vi venter litt men bestemmer oss for å gå. Vi kan ikke sitte i bilen hele dagen og vente. Det føles rart å ha regnjakke med shorts og sandaler. Stien starter rett etter Relva, landsbyen vi hadde syklet til for to uker siden, og går ned til sjøen. Det regner mye og stien er veldig bratt. Men hvor det er det bratteste,  er stien  dekket av en blanding av sement og runde steiner. Det er effectivt som anti-skli. Vi kommer til en plass hvor stien deler seg i to. Vi tar til venstre, ned til sjøen. Flere små fattige hus, vindruer. Men nede med sjøen er det en fin liten ”rasteplass” med blomster, bord og benker, toalett og til og med en ute-dusj. Vi går opp igjen og tar igjen hovedstien mot vest. Når vi passerer en lite hus,  inviterer eieren oss inn, da det akkurat var begynt å pøse ned igjen. Huset ganske primitivt, to rom, mørkt. En gryte koker på ildstedet. Manuel, det er hans navn, forteller til Ruben og Anna at det er han som har lagd rasteplassen. Han bor der vanligvis men har måttet flytte hit fordi hans hus er under et fjell som truer med å rase ned. Vi får øl og med våre peanuts får vi en god aperitif. Han er sympatisk og sier ”bonjour madame” når han lærer at jeg er fransk. Han viser oss hans kjeller med en druepresse.
Så går vi igjen. Det regner bare litt nå. Et esel står foran døren. Vi forsetter foran flere hus av samme type. Så kommer vi til enden av veien. Det er en blind vei og vi må snu og gå opp igjen… Mens når vi går langsomt går det bra.
Når vi er tilbake til bilen, kjører vi til en restaurant i en landsby. Ruben fortaller oss at det er en restaurant hvor de fleste kunder er bønder. Maten er tradisjonnel: pølser, grytterett, poteter, blodpudding, fisk, ris. Vi spiser godt og med god samvitighet etter den lange turen. 
Hjemme finner vi at vi har mange pittesmå frø på beina. Det er første gang at jeg ser små frø som klistrer seg på huden til folk (frø på norsk, ikke på dansk!).


Anna, Jens, Ruben


En bas près de la mer
Nede med sjøen


Anna, Ruben


WC


Il y a des maisons tout là-bas et tout en bas
Det er hus langt bak og langt ned


Manuel


La presse à raisins
Druepresse


Les tonneaux
Tønnene


L'âne
Eselet


Un hameau
De små husene


Maintenant il faut remonter
Nå må vi gå opp igjen


Trottoir
Fortau




No comments:

Post a Comment