Saturday, September 25, 2010

Samedi/lørdag 25.09.2010

Bonne nuit. Petit déjeuner à l’hôtel. Puis on se met en route.
Santa Maria est bien plus petite que São Miguel: 23 km de long sur une dizaine de large.
6000 personnes y vivent. La partie ouest est un plateau assez plat et la partie est est montagneuse.
L’hôtel est à Pedras de São Pedro. Nous partons vers l’est et montons, montons vers Almagreira. Il fait chaud. Heureusement qu’on a des vélos avec pleins de vitesses. Le paysage est très joli. Petits villages dispersés aux maisons blanches. C’est sec et pourtant il y des vaches. La culture du melon est une spécialité ici. Beaucoup de fleurs, des cactus. Nous passons un col et redescendons vers Santa Barbara, village très blanc et fleuri. Puis nous remontons de Santa Barbara, qui est dans une vallée et redescendons vers São Lorenço (nr 7 sur la carte). La descente est si raide qu’il faut faire attention à ce que nos freins ne chauffent pas trop! On s’arrète, on attend un peu et on repart. Jens pense que c’est une descente de 15 %! Et en plus la route est très mauvaise. Et le pire c’est qu’il faudra remonter …
Mais quel endroit! Un tout petit village et des terrasses, des terrasses, plantées de vignes, à flanc de montagne. Pas de port, juste une toute petite digue de qq mètres. Jens veut se baigner, mais les vagues sont trop fortes pour moi. Juste un seul couple sur la digue. Je vois que Jens leur parle et qu’ils conversent facilement ensemble. Je pense que ce sont des Portugais qui parlent bien anglais. Mais en fait ce sont de jeunes Américains. Tous les deux d’origine des Azores, elle de Santa Maria, lui de Terceira, une autre ile. Leurs grands parents d’un coté ont émigré aux Etats Unis. Ils ne parlent pas portugais.
Puis nous allons au seul petit restaurant. Un autre couple, un peu plus agé que nous y déjeune. Ils sont Anglais. Nous bavardons un peu. Nous leur recommendons Santa Barbara. Puis ils s’en vont. Nous nous restaurons bien et nous reposons bien et il faut repartit. Le soleil tape et on monte la grande côte à pieds. Et on repasse par Santa Barbara et là on rencontre encore le couple anglais. On s’arrète, on bavarde un peu. La route que nous prenons pour rentrer est un peu plus longue mais beaucoup moins raide. Elle fait le tour du volcan au lieu de passer par un col. Nous passons à Lagoinhas, vue magnifique sur la côte et la mer. Et nous arrivons à l’hôtel vers 6 h. On est bien fatigué. On a fait 35 km et pas en Hollande!
Mais baignade dans le piscine, douche, une demie heure de sieste et nous repartons pour diner à São Pedro. Et au restaurant, qui retrouvons-nous? Le couple anglais. Nous partageons une table et passons une très agréable soirée. Nous sympathisons très rapidement. Elle, Jane (que son mari appelle Janet) a 74 ans et lui, Malcolm, 79. Ils ne font pas leur age. Ils voyagent seuls, ont loué une voiture et vont aller à Faial, une autre ile (pas en voiture!).
Puis nous rentrons nous coucher et dormons mal! Les moustiques nous embètent.
Mais quelle belle journée.

Lørdag 25. september.

God natt, frokost på hotelet og så starter vi vår sykkeltur.
Santa Maria er mye mindre enn São Miguel, 23 km lang og ca 10 km bred. 6000 personer bor her. Vestsiden er et høyt platå og østside er fjell. Det er tørt og likevel har de kuer.
Vi kjører mot øst mot Almagreira, og veien går opp og opp, det er bra at vi har mange gear. Det er varmt.  Flott landskap, små landbyer med hvite hus. Folk dyrker meloner her.
Mange blomster og kaktus. Vi sykler over fjellet og ned igjen til en landsby som heter Santa Barbara. Veldig fin landsby. Så sykler vi opp igjen fordi Santa Barbara ligger i en dal og begynner dan lange nedoverbakken mot São Lorenço (nr 7 på kartet). Det er så bratt at bremsenee blir veldig varme. Vi må stoppe av og til og vente litt. Og veien er i dårlig stand. Og jeg tenker at vi må opp igjen etterpå! Jens tror at bakken er
på 15 %. 
Men for en plass! En liten landsby og mange, mange terasser opp fjellet, dyrket med vindruer. Ingen havn, bare en liten molo på noen få meter. Jens har lyst til å bade men ikke jeg, bølgene er for store. På moloen begynner han å snakke med et ungt ektepar. De prater og prater og jeg synes at de er flinke til å snakke engelsk. Ikke rart: de er amerikaner. Deres bestforeldrene, til både ham og henne, hadde utvandret, begge fra Azorerne, en fra Santa Maria den andre fra Terceira (en andre øy). De snakker ikke portugisisk.
Så går vi til den eneste restaurant. Et ekepar, litt eldre enn os, spiser der. De er fra England og vi snakker litt sammen. Vi anbefaler Santa Barbara. De går før oss. Vi spiser godt, hviler godt og starter igjen. Vi går opp, det er helt umulig å sykle. Solen er sterk. Vi sykler gjennom Santa Barbara en gang til og treffer de to engelske. Vi snaker litt sammen igjen.
Vi tar en vei for å komme tilbake som er litt lengre men ikke så bratt. Den går rundt volkanen. Vi stopper ved Lagoinhas hvor utsikten er fantastisk over kysten og sjøen. Vi ankommer hotelet ca kl 6, godt trøtte. Vi har syklet 35 km, og det er ikke Holland her.
Vi svømmer litt  svømmebassenget, dusjer, hviler litt og er klare til å sykle til en restaurant i São Pedro. Og hvem treffer vi igjen? De engelske. Vi deler et bord. Hun, Jane (som hennes mann kaller Janet) er 74 år og han, Malcolm, er 79. De ser mye yngre ut enn deres alder. Vi koser oss sammen, de er veldig sympatiske. De reiser på egen hånd, har leiet en bil. De skal til en øy til, Faial (ikke med bil).
Vi kommer hjem sent, og sover dårlig: myggene plager oss.
Men for en fin dag.



Santa Maria


Santa Maria


Santa Maria


Santa Barbara


Descente
Nedoverbakke


Sao Lorenco


Les jeunes Américains
De unge Amerikaner


Jens


Sao Lorenco


Jeannette, Jane, Malcolm, Jens

   










No comments:

Post a Comment